Jeg som før hadde bilder i hodet, bilder som måtte ned på papir eller lerret. Bilder jeg måtte få frem med enkle mindler. Har det ikke lengre. Bilder har blitt til ord, og jeg er fanget. Fanget i noe jeg selv har valgt. Valgte å satse på bilder. Satse på noe jeg følte jeg kunne. Det er ikke slik lengre. Jeg har ingen ting igjen. Det som før var bilder fra mitt hode. Har blitt erstattet med bilder som allerede er. Som finnes. Som er gamlere enn meg. Bildene mine er borte. Bare bokstaver og ord igjen. Ingen bilder. Ikke noe jeg føler jeg kan. Bare ord som betyr noe for meg, som former setninger i mitt hode.
Alt jeg før kunne si var mitt, alt jeg kunne se på som jeg hadde skapt, er borte. En prolog, en innledning, et vers, en setning, ett ord, ingenting. Det jeg før kunne si at jeg var best til, er nå flere mil unna. Hva nå? Skal ordene fortære meg, slik som bildene har gjort? Skal de svinne hen så snart jeg snur meg?
Eller kanskje dette er meg. Den jeg virkelig er. Det jeg er ment for å gjøre. Er dette mitt kall?, eller blir det en fallgruve, slik som mine bilder. Et hull i bakken jeg for alltid blir sittende fast i. Mitt hull i bakken, det alt jeg kan forsvinner. Et hull i bakken, langt unna alt.
Bildene har svunnet hen. Ord er alt jeg sitter igjen med. Skal ordene nå fortære meg? Skal de ta bildenes plass til jeg til slutt mister de også. Til jeg finner noe annet som fortærer meg på nytt. Til hver minste lille tanke, følelse forsvinner, og alt som er igjen, er en ufullstendig person. En uten noe å holde fast ved. Et menneske uten mål. En person uten mening. Noen som bare er, noen som finnes, men som ikke betyr noe.
Alt ender. Alt forsvinner en gang. Noen ganger et bilde, andre ganger et ord. Til alt er borte, til du står der naken uten noe. Oppspist og sliten etter endeløs leting, etter noe som betyr noe. Fortært av det du trodde du kunne. Fortært av besettelsen selv. Fortært av bilder, fortært av ord. Fortært.
Borte, alene, uten mål, uten mening.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar