http://www.namdals.fhs.no/
Lørdag den 11. Mai, var mitt år på Namdals Folkehøskole over. Det hadde vært en tung uke. Masse forberedelser. Vi måtte rydde og pakke ned alt som var på rommet. Det var noe av det tyngste jeg har gjort. Det var skikkelig ekkelt å være på rommet etter at alt var tatt ned fra veggene. Det som før pleide å være mitt rom, det rommet jeg hadde jobbet lenge med for å få hjemmekoselig, var nå tomt og utrivelig. Der det før pleide å være bilder på veggene og en eim av innestengt lukt, var det nå tomme vegger. Grønnsåpelukta lå som et dekke over rommet, en intens lukt som rev i nesen. Alle mine eiendeler lå fint nedpakket i esker og bager. Det var først da jeg skjønte at mitt år på Namdals var snart slutt.
De to siste dagene før avsluttningen gikk med til å øve med koret. Det gikk også med til individuell øving, både på sang og gitar. Jeg skulle fremføre 5 sanger med koret. En sang jeg hadde skrevet selv. "Fever" sammen med besteveninna mi Iris og sist men ikke minst skulle jeg og Iris synge en avsluttningssang jeg hadde skrevet.
Dagen kom, og alle gikk rundt med klump i halsen og en ekkel følelse i magen. Ingen var forberedt på avsluttning nå. Det var nå først enkelte begynte å leve livet på skolen, så at det plutselig var slutt, var nesten sjokkereden for noen. Deriblant meg. Første delen av dagen gikk med på å spise middag og øve. Jeg brukte mesteparten av tiden til å øve, var ikke så sulten. Grudde meg mer. Så pyntet vi oss og samlet oss i gymsalen. Der startet vi med sang og musikk inslag og en gjennomgang av året. Så var det koret sin tur til å synge, og de aller første tårene begynte å trille. Så fortsatte det med mer sang og spill og taler resten av kvelden. Det var en del som satt med tårer i øynene, jeg selv klarte ikke å gråte. Så kom vi til "Ordet fritt", men det var ingen som ville ta ordet. Så da bestemte jeg og Iris for at vi skulle ta avsluttningssangen da. Vi rigget oss opp og begynte å spille. Tårene trillet fra øynene på de aller fleste i salen. Noen snudde seg unna, noen lo litt og andre strigråt. Avsluttet sangen med "Kjems te å savn dåkk aille sammen" noe som kanskje kunne knekke hvemsomhelst på en slik dag.
Så var avsluttningen ferdig, og skoleåret 07/08 var ferdig. En trist dag, men klarte ikke å gråte. Fikk mange komplemanger etter den siste sangen. Mange klemmer fra gode venner som kom til å savne meg. Glad for at folk likte den. En del av mine nermeste venner kom bort til meg å hulket på skulderen min. Sa at det var min skyld at de strigråt. Enkelte hadde knukket sammen under den siste sangen. Enkelte hadde løpt ut fra salen . En del av de som ikke hadde grått tidligere på kvelden hadde begynt å gråte under den siste sangen. Jeg hadde selv tårer i øynene, men klarte ikke å gråte..
Resten av kvelden så sa jeg hade til noen av mine beste venner, ryddet ned utstilling og satt i peisestua til langt på natt. Gikk bare runt å gruet meg til dagen etter. Men dagen etter kom, selv om jeg ville det eller ikke. Det ble en trist og tårevåt dag. Jeg skulle bli en ekstra dag, så jeg måtte sitte å se på at vennene mine reiste fra meg , en etter en!. Begynte ikke å gråte før de nermeste begynte å si hade. Knakk sammen og hulket skikkelig da min aller beste veninne reiste. Skolen ble så tom etter at alle hadde dratt. Brukte resten av kvelden på å sende meldinger til folk. Prøvde bare å hale ut tiden, ignorere stillheten. Det viste seg å være umulig. Dagen etter reiste jeg fra skolen. Skikkelig trist å forlate Grong og alle de gode minnene som jeg hadde knyttet til plassen. Men møtte heldigvis to gode venner av meg i Tr.heim. Noe som gjorde at alle tre sto med tårer i øynene, da vi måtte på nytt si hade til hverandre.
Året på Namdals Folkehøgskole var og er det beste året i mitt liv. I allefall til nå. Folk sier at folkehøgskole er noe du aldri vil komme til å angre på. Et år på folkehøgskole ville gi minner og venner for livet. Denne påstanden er noe jeg godt kan skrive under på. Kommer aldri til å glemme dette året! :D
