De tre P'er

Lite har skjedd i mitt liv i det siste, så derfor har bloggingen vært fraværende. Er jo ikke alt en kan skrive på bloggen heller. Det mener ihvertfall jeg.
Jeg kan ikke skrive treningsblogg heller, for 100 sit-ups sånn nå og da er ingenting å skryte av.

Jeg kan heller ikke ha "kokke blogg" siden matbeholdningen hos en student som meg, går som hos så mange andre studenter i mye i de tre P'ene. Altså pytt i panne, pasta og pizza. De viktigste ernæringsgruppene vi holder oss innenfor. Men slumpet til med kotteletter, brun saus, ris og grønnsaker på søndagen. Litt godt med skikkelig mat innimellom. Måtte nesten trene opp magen til jeg skal hjem til påske, noe jeg skal!

Denne påsken blir sikkert den mest stressende påsken noen sinne. Jeg har så mye å gjøre!

jeeiiii..

Nå er det ikke lenge til jeg reiser.
Skal ikke så langt, og skal ikke være så lenge borte, men det blir utrolig godt å komme seg litt bort fra Volda.
Har savnet besteveninna mi og tanteungen min masse i det siste, og nå, om en halv dag, skal jeg endelig få møte de igjen!
Jeg gleder meg, masse!

Bussturen.
Glatt føre.
Ingenting kan stoppe meg!
Molde, her kommer jeg.

Stillhet...

Hun var trist.
Men virket ikke som om noen la merke til det. Ikke at hun klandret de, de var opptatte med sin egen travle hverdag. Med sine venner, både gamle og ny.
Hun bare satt der. Det eneste hun hadde glede av i hverdagen, var å se en serie der de omgåes lik og skjeletter. Ikke på grunn av det groteske. Men hennes fasinasjon med hodeskaller og bein.

Hun hadde masse og gjøre, men viljen til å gjøre det, var borte. Hun fant ingen glede i å gå på skolen, annet enn for å prøve å være sosial. Hun unngikk naboer, lot være å svare på telefoner, åpnet ikke når folk banket på. Hun ville bare være alene. Men selv ikke det hadde hun noe glede av. Det å sitte alene, gjorde at tankene hun hadde tenkt på mange ganger før, dukket opp, samlet seg i en klump, og var umulig å løse opp. Som et garnnøste fullt av knuter.

Grunnen til at hun var trist, visste hun ikke helt. Hun visste ikke om det var at gleden over å gå på skolen, var borte. Eller om det var de overtenkte tankene anngående venner og bekjente.
Folk hun trodde hun kjente, og som hun trodde likte å være sammen med henne. Men som ikke lengre sier mer enn hei.

Hun forsto nå at hun kan ikke være en del av alt. At hun ikke kunne kjenne alle, uten at en eller annen, plutselig ikke snakket til henne lengre. Hun hadde gjort alt for alle, og ble betalt med stillhet. Hun hadde gitt alt av seg selv, hjulpet folk, trøstet folk. Vært psykolog eller blitt dyttet og slått, og takken var en og annen klem, eller et hei. Etter over et år, med oppturer og nedturer, hadde hun ihvertfall håpt på at en eller annen av de ville savne henne. Ihvertfall nok til å sende en tanke til henne av og til. Tanken var ren, uskyldig, men ble knust av alle de andre tankene hun hadde i hode.

Hun hadde gjort alt for alle, og nå var det ikke lengre flere folk å hjelpe. Hun var av de personene som heller ville hjelpe andre, enn seg selv. Hun satte alltid venner, bekjente og familie først. Men nå, som hun ikke hadde flere å hjelpe, gikk all tiden til henne selv, og hun likte ikke det hun så. En trist person, som gråter av ingenting, ikke har noe glede av noe lengre, føler seg ensom, selv i et rom med mange personer. Som er stille og sover bort halve dagen, i håp om at den neste ville bli litt bedre.

Hun visste ikke hva som var galt. Om noe var galt, og hvordan hun skulle fikse det. I frykt for å gråte foran folk, fortalte hun heller ikke noen om det. Prøvde å skrive det mellom linjer, men linjene var blitt så lange, at selv ikke den mest interesserte, ville klare å finne det.

Hennes smil hadde forsvunnet for lengst. Kun et ansikt bak en maske, som viste den følelsen hun savnet mest av alt. Noe ekte. Noe håndfast. Men alt hun satt igjen med, var stillheten..