halloween, eller ikke?..

.. er det jeg sitter å lurer på nå. Orker jeg? Eller, hva slags spørsmål er vel det å stille seg, så klart jeg orker. Jeg har jo tenkt på kostyme lenge nå, men det var skikkelig synd at plutselig alle i gjengen min reiste hjem, slik at jeg ble sittende igjen i Volda alene.


I fjor gikk jeg glipp av Halloweenfesten. Det var litt synd, men tenkte ikke så mye over det, siden vi alle satt med hodet ned i hver vår øl på puterestauranter i Tyrkia. Å halloween før der igjen var ikke noe å skryte av, jeg hadde et dårlig kostyme, jeg kledde meg bare ut som mann, ikke akkurat av det vanskligste i verden. 

Disse bildene er fra en H-fest vi hadde i fjor. Jeg hadde temaet Helvetesild/herpes, vet at det ikke ligner på noen av delene, men det var kult å lage. Dersom jeg kommer meg ut på Halloweenfest i dag, så kommer jeg til å se helt jævlig ut, det er ihvertfall det som er planen. Blir lagt ut bilder så snart jeg er ferdig :)

Så godtfolk, halloweenfest i kveld?

Hva skal dere kle dere ut som?

jeg har..

..hjemlengsel.

Jeg har hatt det ganske lenge nå. Begynner å tro at det å bo så langt unna familien ikke kommer til å vare i lengden. Jeg trives veldig godt i Volda, men det er et eller annet som ikke stemmer helt. Kanskje jeg rett og slett begynner å bli litt lei av å være på samme sted over lengre tid? Jeg tror kanskje det er årsaken, om det er slik, så kan jeg vel si at det er den lille tateren i meg som har tatt den avgjørelsen. Det er ikke mye taterblod som renner gjennom mine årer, men tydeligvis er det nok.

Det startet med at jeg var drittlei øya mi, nå savner jeg den av og til, slik som nå. Friheten med å befinne seg på en øy med få fastboende. Sjøen på alle kanter og sjøluften som senker pulsen til langt under hvilepuls (det føles ihvertfall slik). Jeg kan ikke si at jeg kan tenke meg å bo der, tro meg, 15 år på samme plass fungerte ikke. For du blir så asosial og du føler at du mister kontakten med omverdenen. Men for et par uker, eller en hel sommer er det akkurat passe. Selv om jeg blir lei av og til. Jeg har jo blitt så vant til masse folk, så når befolkningen plutselig synker fra 2500 (aner ikke hvor mange det bor i Volda) til 40, så er det ikke rart at man kan bli litt gal.

Når jeg flyttet til fastlandet for å begynne på videregående skole, bodde jeg først hos mormor. Noe som ble litt strevsomt i lengden, siden huset hennes lå langt ute i ødemarken, og jeg var avhengig av skyss og buss om jeg skulle dra noen steder. Dette forbedret seg da jeg flyttet på hybel for første gang. Men selv ikke på hybelen bodde jeg på samme plass. Hybelen hadde to soverom, det første året bodde jeg på den lille hybelen, det andre året på den største.

Så begynte jeg på folkehøskole, der bodde jeg i et skoleår, og det virket ikke en gang som et fullt skoleår, for tiden gikk så fort.

Å nå bor jeg i vakre Volda. Dette er starten på mitt tredje år, så jeg tror kanskje det er derfor jeg begynner å få lyst til å flytte på meg. Jeg tror kanskje det har noe å gjøre med rommet mitt. Dersom jeg hadde flyttet til en annen hybel, eller fått meg leilighet, så hadde jeg nok ikke vært så lei.

Tanken har streifet meg, at dersom jeg ikke klarer å oppholde meg på samme sted over lengre tid, hvordan skal jeg da klare å stifte familie, finne meg arbeid? Jeg skrev i det forrige innlegget at jeg gledet meg til fremtiden, men nå er jeg ikke så sikker lengre, eller? Jo jeg gleder meg til fremtiden, det er sikkert bare en fase jeg går igjennom. Jah, helt sikkert, en fase, der er forklaringen, da slår jeg meg til ro med det. Puh...

Har du flyttet mye rundt i det siste?

Klarer du å bo på samme plass over lengre tid?

Er ikke kattene mine søte? ^^

jeg har litt problemer med å leve i øyeblikket..

.. helt enkelt fordi jeg gleder meg til fremtiden.

Jeg gleder meg til å se hvor jeg befinner meg om ti år. Er jeg fortsatt singel?, har jeg mann og barn? Bor jeg i en hybel, eller leilighet? Bor jeg i Norge eller i det store utland? Er jeg tjukk, eller har jeg slanka meg? Har jeg jobb, eller lever jeg på trygd? Har jeg penger slik at jeg

klarer meg, eller er jeg fattig og lever på spaghetti? Kanskje jeg fortsatt studerer?

Det er så ufattelig mange spørsmål jeg skulle ønske jeg visste svaret på allerede nå.

Jeg håper ihvertfall at jeg har alt jeg ønsker meg, at jeg er lykkelig og at jeg er fornøyd med meg selv. At jeg bor på en plass jeg trives, at jeg har god kontakt med familie og venner. Jeg håper jeg fortsatt tegner og maler litt. Spiller gitar, kanskje skriver dikt og hekler og strikker.

Jeg aner ikke hva fremtiden bringer, og selv om jeg vet at jeg kan forrandre ting allerede nå, ved å ta avgjørelser, så er jeg ikke klar for det enda. Jeg er ikke klar for å sette meg konkrete mål. For jeg har opplevd så mange ganger før at de målene jeg bestemmer meg for å gå for, går aldri slik jeg hadde tenkt. For det er et eller annet ute i universet som hater at jeg er lykkelig. Dersom jeg bestemmer meg for noe, så skjer det alltid et eller annet, som gjør at jeg skifter mening. For hver opplevelse jeg har som gjør meg lykkelig, så er universet ute med minst tre opplevelser som trykker selvtilliten nede eller knekker meg fullstendig.

Men allikevel gleder jeg meg til fremtiden.. for universet kan ikke knekke meg hver eneste gang. Det er alltid et lite lyspunkt som skinner sterkere langs veien.

Tenker du på fremtiden?

Eller lever du kanskje mer i øyeblikket?

huff, ikke igjen,..

... jeg har fryst fast.

I min egen tilværelse. Her på dette overfylte lokalet jeg kaller en hybel.

Alt av ventilasjon er kuttet, jeg har ikke kontakt med omverdenens kjølige luft.

Allikevel sitter jeg her, som en indrefilet av svin som har ligget i fryseren i et par dager.

Jeg hører på pianomelodier, drømmer meg bort i en fantasi om at jeg er den som fremfører stykket. Kun i lyset av 50 stearinlys. I en mørk konsertsal. Publikum med tårer i øynene, par som holder hender, en liten jente som legger hodet sitt mot pappas arm. Jeg smiler, jeg gjør noe godt. Jeg bringer frem følelser. Kanskje de tenker over livene sine der de sitter. Hvor mye kjærlighet de har, hvor glade de er ihverandre. Tanker som regel ikke åpenbarer seg, før de trenger de som mest. Å i lyset av stearinlysene, skinner jeg som en stjerne på nattehimmelen...

Jeg er litt merkelig...

En plakat jeg tegnet i bursdagsgave til ei i klassen.

Jeg er litt merkelig. Jeg tror kanskje jeg drives av latter, smil eller folk generelt. Jeg er egentlig supersjenert, men å oppholde meg 5 dager på et lite bygg sammen med 40 personer og gjøre en vits av meg selv ved å danse halling, det går helt fint.

Men det som er merkeligst med hele greia, er at jeg kan føle meg alene selv om jeg sitter omringet av masse folk. Tror kanskje hjernen min bare kobler ut av og til, mest for å gjøre meg irritert.

Men ja, det var lenge siden jeg blogga nå. Så her er kortversonen av livet mitt for tiden.

- Jeg har vært på skolen

Sliter med ganske masse av det vi skal gjøre, men håper å komme i mål med greie karakterer.

- Jeg sover og spiser og går på do, som normale personer.

- Jeg har vært på et par fester.

- Jeg har blitt drita og det var digg.

- Jeg har vært 5 dager på Voss og lært om folkemusikk sammen med den herlige klassen min.

- Jeg har hatt besøk av besteveninna mi og prinsessa hennes.

Så i bunn og grunn har jeg det ganske så bra. Bortsett fra en måned med nakkevondt, hodepine og neseblod. Men det er jeg heldigvis ferdig med.

I Voss hadde vi Stev konkurranse, jeg og min gruppe kom på 2. plass, som egentlig var å vinne, siden læreren min (som vant) er musiker og låtskriver. Dette er teksten jeg skrev på stevet.

I mørke netter, når alt er borte.

Når stjerner flyr gjennom alt det sorte.

I nattemørket så er hun gjemt.

Å når solen kommer, blir hun atter glemt.

Vant en CD med folkemusikk, men tror det var mer tortur fra dommernes side enn noe annet.. For det var nesten grusomt å høre på.