Skumle trær og brutte løfter

Jeg orker ikke høre lengre.

Uvitende er det de er.
Alle sier at når besteveninna mi får baby, så kommer hun til å glemme meg.
Kommer ikke til å ha tid til å snakke med meg lengre.
Å det er sårende.
Hva vet folk om det?
Å det værste, er at de som sier det mest, er familie og slekt.
Kanskje dere opplevde det, da deres beste venner fikk barn?
Men dere sitter ikke med fasit!
For det kommer ikke til å bli slik mellom meg og besteveninna mi.
Jeg har alltid sagt, "Jeg er her for deg uansett hva som skjer. Meg kan du alltid stole på. Å om du trenger noen å snakke med. Så er jeg her. For deg. Alltid"
Så hvorfor skal jeg tro noe annet?
Jeg har ikke tenkt å gi opp vennskapet, bare fordi folk sier det vil bli annerledes
For henne, så kommer det å holde det lille barnet i armene sine. Å se at den ligner både henne og kjæresten. Til å bli det beste øyeblikket i hennes liv.
Så klart kommer mye av tiden til å gå til lillegull og kjæreste.
Hennes egen lille familie.
Men, det er jo noe som beriker et vennskap.
Å besteveninna mi, kommer aldri til å glemme meg.
Det har hun sagt, å Iris ville aldri sagt det, dersom hun ikke mente det.
Så hvorfor går jeg rundt å hører på hva folk sier?
Hvorfor lar jeg meg såre gang på gang?
Er jeg dum eller uviten?
La meg gi det en sjanse.
Jeg ber ikke om mye.

Hvorfor vil folk ta fra meg min regnbue?
Den som jeg har lett så lenge etter å finne.
Når jeg hadde gått meg vill i en stor og mørk skog.
Omringet av skumle trær og brutte løfter.
Så var den alt jeg hadde.
Så hvorfor skal jeg ikke lengre få se dets farger?
Se hvor vakker den er.
Ikke lengre oppleve den glede av å se den skinne.
Jeg tåler faktisk regnet.
Jeg trenger ikke deg til å holde paraplyen.
Så lenge jeg har et smil i mitt ansikt og regnbuen i mitt hjerte.
Er jeg lykkelig.

Posten skal frem

Ja, da er det snart morsdag.

Tegningen min kommer garantert ikke frem til da.
Men hun får den iallefall.
Skal se om jeg får sendt den i morgen eller mandag.
Kan ikke akkurat bare pakke den i postkassen heller.
Så får se hvordan jeg løser det.
Posten skal frem uansett.

Dette var bildet jeg hadde å gå etter.

Hadde en del problemer med å tegne den.
For det var så vanskelig å se.
Dersom du klikker på bildet så ser du at det er ganske lite.
Tegningen min derimot er i A4.

Så her er morsdagsgaven til mamma i år

Jeg er vel litt fornøyd.
Sånn i og med at det jeg hadde å gå etter ikke var av beste klasse.
Det var så kornete.
Og jeg vet at ansiktet ikke ser helt bra ut.
Men klarer ikke å få det til å se bedre ut.

Hva syns du?
Hva skal du gi mammaen din i år?

Dei mjuke ord til hjarta gjekk

"Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk.
Dei kunne gråten stogga."

Akkurat for øyeblikket er det denne sangen jeg spiller på gitar.
Jeg skal spille og synge den til babyen til besteveninna mi.
Når den lille hjerteknuseren kommer til verden, en gang i Juni.
Jeg gleder meg.

Jeg må ærlig inrømme, at dette er den fineste sangen jeg kan huske fra jeg var liten.
I tillegg til at den minner meg om hvor heldig jeg er, som har en så snill mamma som jeg har.
Som orker å lete igjennom kjempemange esker, for å finne sangboken.
Bare for å skrive ned akkordene på sangen for meg.

Like moro hver gang jeg ringer hjem.
" Ja, hva er det du skal ha sendt til Volda nå da?"
eller
" Ja, jeg visste du ikke ringte bare for å spørre hvordan været er"
Å hver gang, sender hun det jeg spørr om.
Eller gjør det jeg spørr henne om.
Mamma er snill.
<3

Hva er din favorittsang,fra da du var liten?

Ellie Istapp

Ja da sitter jeg her. Som en potetsekk. Bare uten poteter, for det er ikke så veldig godt.
Merkes at jeg har kommet tilbake til hybellivet. Middagen besto av Grandiosa. Men, når sant skal sies, så er jeg stor fan av den orginale grandisen. Og jeg orket ikke å lage meg noe avansert, det fristet liksom ikke.
Har vært på butikken å handlet i dag. Så nå kan jeg bare sette meg tilbake, og nyte helgen. Hadde det ikke vært for at det er så ufattelig kaldt på rommet mitt. Jeg forbanner de som har satt inn slike varmeovner på rommene her jeg bor. Slike ovner som sparer strøm. Som ikke blir varmere enn 21 grader, på det meste. Men så varmt blir det aldri. De skulle plasseres på et fryselager. Så kunne de merket hvordan det er å bo på porse studenthjem på vinteren. Jeg liker at det er litt kaldt på rommet mitt. Brødrene mine lurte på om jeg ikke skulle konvertere til å bli eskimo da jeg var hjemme i jula. Men det var ikke noe i forhold til det her. Alt som mangler er noen kasser med fisk og et skilt på døren hvor det står "Kjølelager".

Forresten, er det noen av dere som vet hva dette er?

Starten på det nye året

Med et smell, eller to, kom det nye året.
Bare sånn plutselig, skiftet vi kalendere og begynte og skrive 09 istede for 08.
Vet ikke helt hvor det ble av 2008. Det året har gått skikkelig fort.
Merkelig, at etter at du har stappet i deg julemat og åpnet pakker. Sovet lenge og bare slappet av. Så kommer det en dag. Og når klokken da passerer 12, så er vi i et helt nytt år.


For min del så var det den roligste, og om ikke den kjedeligste nyttårsaften jeg kan huske. Ikke at den ikke var hyggelig, for det var den. Men, det var liksom ingen der. Ingen som sendte opp fyrverkeri. Storebroren min manglet også. Og søskenbarnet mitt. Så det ble liksom ikke slik det skulle bli. Men når sant skal sies, så var ikke jula slik den skulle være heller. Var liksom ett eller annet som manglet. Altså, sånn utenom julestemning.

I går reiste jeg fra øya. Klokken Kvart på 11 la båten fra kai. Så var det et varig stress med skifting fra båt til buss, og så tilbake til båt igjen. Trillebagen min takket for seg. Så den måtte jeg mer eller mindre bære gjennom sørpe og snø langs Trondheims gater. Samt at ei dame på bussen ikke var så veldig vennlig med gitaren min. Ikke den beste starten på turen for å si det slik. Ja, for turen var ikke på noen måte ferdig.
Etter å ha sittet 1 time å ventet på bussen, så begynte den uendelige reisen igjen. Hadde jeg visst hva jeg begikk meg ut på. Så hadde jeg aldri gjort det. Ca en 8 - 9 timer på buss, i tillegg til det jeg allerede hadde reist.
Klokken 1 satte jeg mine ben i Volda. Og ble ikke i så mye bedre humør, da jeg la merke til at det var dårlig brøytet. Eller, ikke brøytet i det heletatt.
Men altså, den trillekofferten skal brennes. Selv om det egentli var min feil da, som var så teit å ta me meg så mye. Blytong koffert, som du ikke kan trille. Det er IKKE å anbefale!
Så nå sitter jeg her. Halvdau (ikke bokstavelig ment) i en stol. Kan ikke beskrive hvor godt det var å komme frem. Men å reise fra klokken kvart på 11 til klokken 1 på natten. 14 timer i strekk. Det orker jeg ikke en gang til. Kommer jeg på noe slikt flere ganger. Vær så snill å slå meg i hodet med en stekepanne!

Det regner

"Is it rainin' at your house like it's rainin' at mine 
Do you miss me like I miss you, is it cloudy all the time
 Do you tremble when the phone rings  
And you think I'm on the line 
Is it rainin' at your house like it's rainin' at mine?"

Her ligger jeg. Hører på Country musikk og ser på dråpene som triller ned langs vinduet mitt. Godt pakket ned under dynen. Hører vinden som blåser utenfor. Hvor godt det er å bare ligge her. Her inne i varmen.

Jeg er egentlig veldig heldig. Heldig som har et hjem, og en familie som bryr seg. Selv om jeg er mer på besøk når jeg er hjemme på øya. Men, det er fortsatt hjemme.
Gode venner som er der for meg. Og ikke minst , besteveninna mi. Som sier så mye morsomt, og som betyr så mye.

Mulig det er musikken som gjør meg sentimental. Eller kanskje det er regnet ute?
Men, når sant skal sies.
Så er jeg, takknemmelig.

Late dager i desember

Ro og fred.
Det er det mer enn nok av i juletiden.
Nesten for mye.
Jeg savner at det skjer noe. Det er så stille.

Strømspillet til storebroren min var underholdende da. I allefall en liten stund.

Har ikke hatt julestemning heller. Ingen snø, ikke samme gleden av all julepynt og julemat. Kun feriestemning. Ikke så veldig julete, men fortsatt ferie.

Gleder meg til å dra tilbake til Volda igjen.