Skumle trær og brutte løfter

Jeg orker ikke høre lengre.

Uvitende er det de er.
Alle sier at når besteveninna mi får baby, så kommer hun til å glemme meg.
Kommer ikke til å ha tid til å snakke med meg lengre.
Å det er sårende.
Hva vet folk om det?
Å det værste, er at de som sier det mest, er familie og slekt.
Kanskje dere opplevde det, da deres beste venner fikk barn?
Men dere sitter ikke med fasit!
For det kommer ikke til å bli slik mellom meg og besteveninna mi.
Jeg har alltid sagt, "Jeg er her for deg uansett hva som skjer. Meg kan du alltid stole på. Å om du trenger noen å snakke med. Så er jeg her. For deg. Alltid"
Så hvorfor skal jeg tro noe annet?
Jeg har ikke tenkt å gi opp vennskapet, bare fordi folk sier det vil bli annerledes
For henne, så kommer det å holde det lille barnet i armene sine. Å se at den ligner både henne og kjæresten. Til å bli det beste øyeblikket i hennes liv.
Så klart kommer mye av tiden til å gå til lillegull og kjæreste.
Hennes egen lille familie.
Men, det er jo noe som beriker et vennskap.
Å besteveninna mi, kommer aldri til å glemme meg.
Det har hun sagt, å Iris ville aldri sagt det, dersom hun ikke mente det.
Så hvorfor går jeg rundt å hører på hva folk sier?
Hvorfor lar jeg meg såre gang på gang?
Er jeg dum eller uviten?
La meg gi det en sjanse.
Jeg ber ikke om mye.

Hvorfor vil folk ta fra meg min regnbue?
Den som jeg har lett så lenge etter å finne.
Når jeg hadde gått meg vill i en stor og mørk skog.
Omringet av skumle trær og brutte løfter.
Så var den alt jeg hadde.
Så hvorfor skal jeg ikke lengre få se dets farger?
Se hvor vakker den er.
Ikke lengre oppleve den glede av å se den skinne.
Jeg tåler faktisk regnet.
Jeg trenger ikke deg til å holde paraplyen.
Så lenge jeg har et smil i mitt ansikt og regnbuen i mitt hjerte.
Er jeg lykkelig.