Hver dag kommer jeg nærmere "dommedag" eller eksamensinnlevering som de fleste kaller det. Jeg prøver å holde motivasjonen oppe, men frykten for at jeg skal kollapse og ikke klare å levere inn i tide, at jeg ikke blir ferdig, gjør at motivasjonen forsvinner.
Jeg sliter generelt med alt som har med bacheloren å gjøre, og har dermed begynt å "bygge meg et hull i bakken". Ikke bokstavlig talt, men ja, noe slikt. Hver dag møter jeg motgang, og hullet blir større og veggene rundt meg holder på å kollapse. Noe som resulterer i, at dersom jeg ikke ser lyset som skinner der oppe over hullet, klarer og karre meg opp og får tak i litt motivasjon, kommer skikkelig i gang, så vil jeg forbli i det lille hullet. Hullet som jeg nå har begynt å kalle nederlag! Jeg håper jeg kommer meg igjennom det, at jeg klarer å karre meg opp, at jeg blir ferdig, og kan dekke til hullet. Men nå, så ser det mørkt ut her nedenifra.
Håper noen kommer med en stige snart!
Musikkeksamen er endelig ferdig. Godt å slippe å tenke på det, og for en gangs skyld, så sluttet faget mitt før noen andres. Ikke at det er så mye å skryte av, men det er litt godt, som regel slutter jeg sist.
Eksamenen gikk greit vil jeg si. Jeg tulla ikke for mye i piano, jeg hadde noen småfeil her og der, samt noen glipper på sang. Deriblant en feil som sanglæreren min har prøvd å trykke inn i hodet mitt siden jeg begynte med sang. Men det er slikt som skjer. Jeg har en tendens til å glemme alt jeg har lært om jeg blir stresset. Et eksempel? Jo, jeg kan vel komme på noe. Hm.. tenke, tenke.. Jo muntligeksamen på videregående, fullstendig hjerneteppe. Da jeg sang en sang på rokken under åpen mic, da rota jeg veldig med gitarspillinga, selv om jeg hadde spilt sangen sånn 70 ganger.
Jaja, men det er slikt som skjer. Jeg trenger vel mer ekspertise på det området. Men det er ikke noe jeg skal gå inn for å jobbe med nå. Jeg har mer enn nok av å tenke på Bacheloren for øyeblikket. Noe som har resultert i at jeg ikke lengre spiser, sitter oppe hele natten og sover bort mesteparten av dagen. Eli i eksamensmodus. Men jeg tror kanskje jeg har løst knuten på nøstet jeg kaller Bachelor. Jeg har gått fra å stå FULLSTENDIG fast, til at det faktisk går pittelitt fremover. Å det kan jeg takke besteveninna mi for! ♥
Dette har vært en ganske fantastisk uke, dersom jeg tar med noen av dagene i forrige uke. Jeg har vært på telttur, det kan jeg skrive om i et annet inlegg. Jeg har hatt besøk av besteveninna mi ♥
hun er nydeligst i hele verden! Jeg har festet, kjøpt meg sko, vasset på en sandstrand, vært på museum, lekt med lille Emmie (den nydelige "tanteungen min") og ellers bare hatt det ganske bra :)
Jeg føler meg kvalm, eller generelt uvell. Jeg vet ikke om det er for at jeg nesten ikke spiser for tiden, eller om det er eksamen i morgen som stresser meg. Uansett, jeg føler meg helt jævli.
Hver gang jeg tenker på eksamen, slår hjertet mitt minst 5 ganger så fort. Jeg har bare lyst til å legge meg i fosterstilling i senga mi, og se dagen i morgen fly forbi meg, uten at jeg slipper å spille piano, uten at jeg slipper å synge noe som helst. Bare fått en karakter for innsats i faget, og ikke at jeg kommer til å drite meg ut i morgen.
Jeg føler meg verken sikker på sangene eller piano, og spiller og synger alltid feil når det er andre folk til stede. Men jeg har et håp om at det går bra, og at jeg i verste fall ikke kaster opp eller besvimer på scenen.
Jeg får bare håpe på det beste. For akkurat nå sier magefølelsen min, at dette går ikke rett vei, uansett hvor mye jeg måtte ønske.
