huff, ikke igjen,..

... jeg har fryst fast.

I min egen tilværelse. Her på dette overfylte lokalet jeg kaller en hybel.

Alt av ventilasjon er kuttet, jeg har ikke kontakt med omverdenens kjølige luft.

Allikevel sitter jeg her, som en indrefilet av svin som har ligget i fryseren i et par dager.

Jeg hører på pianomelodier, drømmer meg bort i en fantasi om at jeg er den som fremfører stykket. Kun i lyset av 50 stearinlys. I en mørk konsertsal. Publikum med tårer i øynene, par som holder hender, en liten jente som legger hodet sitt mot pappas arm. Jeg smiler, jeg gjør noe godt. Jeg bringer frem følelser. Kanskje de tenker over livene sine der de sitter. Hvor mye kjærlighet de har, hvor glade de er ihverandre. Tanker som regel ikke åpenbarer seg, før de trenger de som mest. Å i lyset av stearinlysene, skinner jeg som en stjerne på nattehimmelen...