koruke..

Jepp, det er akkurat slik det høres ut som. Men egentlig skal jeg ikke klage, det er ikke så ille som de andre korukene jeg har hatt. Det er faktisk litt moro, bare utrolig slitsomt. 


Nå sitter jeg her som en potetsekk i stolen min. Jeg har lyst til å dra å svømme, men jeg har en sperre som gjør at jeg ikke takler å gå på plasser der det er masse folk. Jeg må ha noen med meg, slik at jeg har noen å snakke med, ikke hele tiden, men av og til. En trygghetsbarriere vil jeg vel kanskje kalle det. 


Jeg skulle lest didaktikk, jeg skulle jobbet med julegaver, jeg skulle skrevet om folkemusikk. Men for å være helt ærlig, jeg er så selskapssyk, at jeg ikke har energi til noe som helst. 


Underhold meg!