Det var kaldt ute. Hun var som alltid en halvtime for tidlig..

Hun gikk sagte bortover veien. En mann med stresskoffert klarte så vidt å holde seg på beina da han tråkket på en isflekk dekt av snø. Hun måtte le, stille, slik at mannen ikke hørte det. Hun trakk på smilebåndet, denne kvelden måtte bare bli super.
Godt påkledd for den kaldeste vind, gikk hun midt på veien. Fortauet hadde snødd igjen. En mann sto å måkte utkjørselen. Hun smilte til han, men han bare snudde seg.

Hun fant en liten klump med is, som hun sparket rundt på da hun kom frem til skolen. Smilte da hun så alle fotsporene hun hadde lagd i snøen, og ikke en av de overlappet. Som et mønster på et lerret.

Himmelen var nydelig. Gjenskinnet fra skitrekket lyste opp himmelen og farget de ellers dystre, grå skyene i en oransjegul farge, som varmet hele himmelen. Månen tittet frem fra de grå, nesten gjennomsiktige skyene. Hun sto lenge å studerte det. Det virket som om skyene trakk seg vekk fra månen. Som en badeand i et badekar fullt av skum. Bare skyver skummet til siden og etterlater seg en stripe. Før månen til slutt forsvant bak en sky på nytt. Bare for noen sekunder. Himmelen var opplyst. Ikke mørkeblå, nesten svart som himmelen som regel pleide å være. Fargen var ubeskrivelig.

Hun sparket isklumpen opp i luften og den landet i en snøfonn. Hun plukket den opp og slapp den tilbake på bakken. Nok en gang trekte månen hennes oppmerksomhet. Hun tittet opp på nytt. Mens hun sto der, kom han gående. Hun smilte, og latet som at hun ikke så det. Da han nesten hadde kommet frem, vendte blikket mot han og smilte. På turen bort til undergangen sparket hun og han rundt på den lille isklumpen, mens de snakket og smilte. Da de kom til brua, var isklumpen borte, det samme var klumpen hun hadde i magen. Den som dukket opp da hun fikk meldingen fra han. Plutselig var alt ved det vanlige igjen. Hun likte den følelsen.

Stien var full av snø, der de gikk mellom høye og hvite trær. De snakket om alt og ingenting, akkurat slik som før. Ingen merkelig stillhet. Han snakket til og med om det. Aldri hadde hun følt seg så ukonfortabel og lykkelig på samme tid.
Hun fortalte alt, og det at han nå visste den hemmeligheten som hadde plaget henne i mange måneder, gjorde at alt virket enklere.

Hun så han sparke til store isklumper og ynket seg for hver gang de var hardere enn han trodde. Hun sa han skulle være mer forsiktig. Han smilte. Hun så han kaste seg inn i en snøhaug og var sitt vanlige jeg. Fantastisk, som alltid.
Hun skubbet inni han, han smilte, sa at det var dårlig gjort, og skubbet tilbake. Hun gjorde det igjen, han smilte og sa at jeg måtte ta i mer. Hun smilte tilbake og dyttet like hardt som gangen før, han tok sats og kastet seg inn i en stor snøfonn. Latteren lå lett i luften da han reiste seg opp og så ut som en snømann.

Da de var fremme ved skolen igjen, sa de god natt og gikk hvert til sitt. Hun sang første linje i sangen Don’t stop believing, og han svarte med andre linje. Kvelden hadde blitt slik hun håpte at den skulle bli.

For første gang på lenge, var hun oppriktig lykkelig og glad. Ingen tanker som plaget henne. Bare bilder av månen, den fantastiske himmelen, han som snømann. Noen fantastiske bilder. Kameraet hadde hun glemt igjen hjemme. Men slik som Brad Paisley sa det i en av sine sanger. “Who needs Pictures, With a memory like mine”…